Ytringsplikt?

I Norge har vi religion- og ytringsfrihet som et par av godene. Noen ganger går disse likevel imot hverandre. Vi har sett at pressen tar seg friheten til indirekte å krenke religioner. Dette strider mot norsk presseetikk og slik den bør fungere.

Når man vet en handling kan føre til uro og negative konsekvenser, at reaksjonene blir store og en gruppe mennesker vil føle seg tråkket på, er min konklusjon at det er etisk riktig å la være å utføre handlingen.

Onsdag 19. september trykket det franske magasinet Charlie Hebdo karikaturtegninger av profeten Muhammed. Dette i kjølevannet av uroen blant muslimer etter den amerikanskproduserte YouTube-videon “Innocence of Muslims”, der Muhammed hånes. 

Dagbladet siterer sjefredaktør Stephane Charbonnier som til fransk TV tirsdag sa: “Vi gjør karikaturer av alle, hver uke, men når vi gjør det med profeten, så kalles det provokasjon.” 

Onsdag ble karikaturtegningene trykket i magasinet. Her var konsekvensene forutsigbare. Bevisst valgte magasinet å provosere – fyre oppunder det som allerede var en stor pågående sak og som allerede hadde kostet mange menneskeliv. Frankrike ble nødt til å stenge ambassader og skoler i over 200 land, i frykt for at demonstrasjoner mot magasinet skulle gå utover disse etter fredagsbønnen i de muslimske land, da demonstrasjonene som oftest finner sted.

I 2006 trykket det norske bladet Magazinet også karikaturtegninger av profeten Muhammed. Dette førte til demonstrasjoner blant norske muslimer, trusler mot Magazinet, og som innledningsvis nevnt, at en gruppe mennesker følte seg tråkket på. Vær varsom-plakatens presseetiske retningslinjer i Norge inneholder et punkt som dreier seg om å vise respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Menneskers tro er, slik jeg ser det, en stor del av deres identitet, nasjonalitet og livssyn. Å bevisst velge å provosere, latterliggjøre og sette andres tro og religion i et dårlig lys, slik Jyllandsposten gjorde 2005, slik magasinet Charlie Hebdo gjorde nå nylig og slik Magazinet og Aftenposten gjorde i 2006, er ikke å vise respekt. Det kan virke som om dagens presseetikk viskes mer og mer ut. Blant pressens oppgaver er å ivareta debatt og samfunnskritikk. Et bilde som etterligner profeten Muhammed med en bombe på hodet, skaper ikke bare debatt og samfunnskritikk, men også uro og provokasjoner. Det som er ytringsfrihet har for mange presseorganer blitt til en slags ytringsplikt, som om de har en slags trang til å ytre. 

Kanskje er det demokratiets grunnpilar vi bør endre på.